Balansert rettsikkerhet
Lov og rett har som eit grunnleggjande føremål å verne menneske mot vilkårlegheit, overgrep og urett. Rettsstaten byggjer på ein enkel, men krevjande idé: Ein skal ikkje dømmast utan lov, ein skal ikkje straffast utan bevis.
Samstundes har lova òg eit anna hovudføremål:
- Ho skal verne dei lovlydige mot dei som bryt lova.
- Ho skal gje borgarane tryggleik for liv, helse, eigedom, fridom og kunne leve utan frykt.
- Dersom rettsvernet i praksis blir opplevd som sterkare for den som bryt reglane i samfunnet enn for den som blir ramma av lovbrotet, oppstår eit alvorleg tillitsproblem.
Dette er ein av dei vanskelegaste balansane for rettsstaten.
Begge partar har rettsvern
I teorien har både den lovlydige og den som bryt lova krav på rettsvern. Den som er mistenkt for ei handling, skal ikkje behandlast som skuldig før saka er avgjord. Det gjeld i stor grad òg når handlinga er grov, opprørande eller godt dokumentert på video. Retten til forsvarar, kontradiksjon, bevisvurdering og ein rettferdig prosess er ikkje løn for god oppførsel. Det er eit vern mot at staten, media eller folkemengda tek snarvegar.
Men fornærma har òg rettsvern. Den som blir slått, trua, rana, forfølgd eller audmjuka, har krav på vern. Den som følgjer lova, skal i utgangspunktet sleppe å leve med at lovbrot blir bagatellisert fordi gjerningspersonen er ung, har vanskelege bakgrunnstilhøve eller sjølv risikerer å bli stigmatisert. Rettsstaten må verne om prosessen, men òg mennesket som er ramma.
Det er her ubalansen kan oppstå.
Når rettsvernet blir opplevd som skeivskap
Mange reagerer når rettssystemet framstår som meir oppteke av personvernet til gjerningspersonen enn tryggleiken til offeret. Når mindreårige lovbrytarar blir skjerma, når namn blir haldne tilbake, når straffereaksjonar verkar milde, og når offer opplever å måtte bere konsekvensane åleine, kan rettsvernet verke skeivt.
Det tyder ikkje nødvendigvis at rettsstaten tek feil. Men det tyder at rettsstaten lyt forklare og praktisere balansen betre.
For dersom rettsvernet for den som bryt lova blir så sterkt at den lovlydige borgaren misser reelt vern, har lova i stor grad svikta den sosiale funksjonen sin. Lova er ikkje berre eit system for å sikre rettane til den mistenkte. Ho er òg eit vern for den som vil leve fredeleg, følgje reglane og kunne stole på at samfunnet reagerer når grensene blir brotne.
Den lovlydige må ikkje bli den svake parten
Eit rettssamfunn kan ikkje byggje på hemn. Men det kan heller ikkje byggje på ein naivitet der det blir forventa at den lovlydige skal tole utryggleik, krenkingar og vald utan at samfunnet svarer tydeleg.
Dersom folk opplever at politiet ikkje kjem, at lovbrot sjeldan får konsekvensar, eller at omsynet til gjerningspersonen som oftast veg tyngst, vil somme byrje å søkje vern utanfor systemet. Da får ein borgarvern, uthenging, truslar og privat gjengjelding. Det er farleg. Men det er samstundes eit symptom på at borgarane ikkje opplever at rettsstaten vernar dei.
Derfor må staten vere tydeleg: Den som følgjer lova, bør ikkje stillast dårlegare enn den som bryt ho. Den lovlydige bør sleppe å gje avkall på tryggleik for at samfunnet skal vise forståing for den lovlause.
Rettstryggleik er ikkje det same som rettsløyse for offeret
Rettstryggleiken for den mistenkte må bestå. Han bør ikkje svekkjast av sinne, medietrykk eller politisk press. Men rettstryggleiken må ikkje forståast så einsidig at rettane til offeret fell bort.
Eit balansert rettsvern bør ha fleire element:
For det første lyt den fornærma få raskt og reelt vern. Besøksforbod, kontaktforbod, tryggleikstiltak og oppfølging må brukast effektivt når det trengst.
For det andre må reaksjonane opplevast som meiningsfulle. Særleg ved vald må samfunnet vise at handlinga har konsekvensar. Reaksjonen treng ikkje nødvendigvis vere streng i symbolsk forstand, men han bør vere tydeleg, rask og eigna til å hindre gjentaking.
For det tredje bør omsynet til mindreårige gjerningspersonar ikkje bli ei generell ansvarsfråskriving. Ung alder kan forklare noko, men fritek ikkje automatisk for ansvar. Òg unge menneske lyt forstå at vald, truslar og audmjuking av andre får følgjer.
For det fjerde må ålmenta kunne diskutere alvorlege lovbrot utan å bli møtt med at sjølve debatten er problemet. Det må vere mogleg å snakke om vald, ungdomskriminalitet, gjengmiljø og sviktande integrering utan at debatten vert redusert til spørsmål om tone, motiv eller identitet.
Ein svak rettsstat
Når rettsstaten blir opplevd som svak, kan freistinga bli å ta saka i eigne hender. Det kan vere å dele bilete, namn, adresser eller anna identifiserande informasjon om mistenkte personar. Særleg i saker med vald og ungdom kan dette skje raskt.
Men dette kan vere ein brokete veg. Privat uthenging kan ramme feil person. Ho kan øydeleggje etterforskinga. Ho kan føre til truslar, vald og sosial utstøyting. Ho kan òg gjere den opphavlege gjerningspersonen til eit nytt offer i ålmenta, og dermed flytte merksemda bort frå den opphavlege handlinga.
Rettsstaten lyt derfor halde to tankar i hovudet samstundes:
- Det er gale å la lovbrytarar sleppe ansvar for ulovlige handlingar.
- Men det er likeins gale å erstatte prosessen til rettsstaten utenfor rammen til rettsstaten
Den rette balansen
Den rette balansen er ikkje å svekkje rettsvernet for den mistenkte. Den rette balansen er å styrkje rettsvernet for den lovlydige.
Det tyder raskare reaksjonar. Betre oppfølging av offer. Tydelegare konsekvensar for gjenteken kriminalitet. Meir effektiv førebygging. Klåre grenser i skule, nærmiljø og offentleg rom. Betre samhandling mellom politi, barnevern, skule og kommune. Og ein offentleg samtale der behovet lovlydige borgarar har for tryggleik, blir teke på alvor.
Ein rettsstat som berre vernar den mistenkte, misser legitimitet. Ein rettsstat som ikkje vernar den mistenkte, misser sjela si. Oppgåva er derfor ikkje å velje mellom offer og gjerningsperson, men å syte for at rettsvernet ikkje blir så prosessorientert at ein gløymer kvifor lova finst.
Lova skal verne oss mot vilkårlegheit. Men ho skal òg verne oss mot vald, frykt og lovløyse.
Når lova ikkje klarer begge delar, blir tilliten til heile rettsstaten svekt.